Sao Paulo besøket vårt skulle være rimelig kort. Det var strengt tatt meningen. Men vi begynte å få alvorlig hjemlengsel der vi satt på flyplassen i Bogota og ventet på boarding.
En av de tingene som er gøy er å se på folk i boardingkøene rundt i verden. Det er litt lokale mikrokosmos.
Det vil si, det hadde (som nevnt) vært helt ok å være en natt til i Bogota og så reist hjem. Men å fly 6 timer til Sao Paulo – som gud aldri planla som turistby – være der i et godt døgn, og så reise hjem… Det fristet pent lite.
Heldigvis hadde de øl, der jeg satt og ventet.
Men som for å virkelig gni det inn, så vi Lufthansa flyet til Europa hele veien ned jetbridgen. Grrrrr…
Åjåjåj… grrrrr…
Tenk å vært med den?
Men jeg skulle jo ikke det. Jeg skulle om bord i LATAM og fly til Sao Paulo. Det skulle ta +/- 6 timer, og ha landing kl 06.00. Med andre ord var det ikke en typisk flight der man sitter og ruller vinen rundt i glasset og koser seg med fiskeboller og potetgull.
Niks, det er en purkeflight. Ny sær detalj med LATAM, var at alle i Business Class var oppe og hentet seg sengetøy mens vi stod på bakken. Så festet man det under setebeltet på det ledige nabosetet. Det var flere crew i uniform i kabinen også. Altså slike som ikke skulle jobbe, men bare ferges til Brasil. En kaptein, et par piloter og en kabincrew. Alle satt i C, noe som var helt ok, da det ellers nesten kun ville vært meg.
Det ble servert pre-departure drinks. Jeg tok en vann. Så var det take-off… eller, det var det strengt tatt ikke. Vi fikk tech, og stod i 1 time på bakken med computer snag. Men såååå dro vi. Mer er det ikke å si. Straks oppe i lufta spurte jeg om de hadde Gin Tonic. Det hadde de ikke, så da fikk jeg bare en vannflaske og la meg.
Jeg brukte ca 2 sekunder på å sovne
- «you need to wake up, sir»
Jeg glippet med øynene og, som den arrogante reisende jeg kan være, så opp mot seatbelt lyset. Ikke mot stemmen som snakket.
- «The seatbelt sign is not on yet»
Noen gryntet og gikk. Men kom snart tilbake
- «Now you do need to sit up»
Jeg skulle til å myse opp mot lyset igjen, men rakk ikke før jeg hørte “pliiiing”.
Jeg har ett ord – grompf! Men etter noen minutter var formen helt topp, og da vi landet var jeg i riktig perleform. Hadde sovet hele flighten uten avbrudd og var klar for nye oppdrag. Det var rask imigration uten kø, og utenfor stod Grand Hyatt sin van og ventet. Liker egentlig det at de ikke skal kjøre sånne luksusbiler. Hvem søren trenger en Mercedes, og betale skjorta for det? Hyatt har noen Toyota vans med helt greie seter, og prisen er bare litt mer enn taxi. 350 Real. Taxi er val 250-300 Real.
La et teppe over hodet og sov den drøy halvannen time inn til sentrum. Trafikken i Sao Paulo er hinsides all fornuft. Helt krise. Også er det noe med at utstrekningen på byen også er helt absurd. Det er så innmari stort. Det er ille trafikk i Jakarta og Madrid og sånt på en dårlig dag også. Men Sao Paulo, det er Moskva-style.
Har ikke noe frontbilde av Grand Hyatt hotellet, men det er fint. Kanskje ikke det fresheste, men et perfekt business hotell. Stor lobby med sitteområder. Diger buffet lunch i lobby. Barer og arbeidsdesker. Skikkelig bilservice. Stor lounge med møterom. Det hele, rett og slett.
Rommet mitt var til og med ledig, allerede kl 08.30 om morran, og jeg hadde blitt oppgradert. Og, ikke minst stod det masse ungdommer utenfor og veivet og skrek. Elefanten var sikker på at det var til han, og vinket tilbake.
Stor fint soverom med utsikt over elven
Og en egen stue med sitteområde, arbeidspult og gratis wifi
Fint å sitte og se på TV-kanaler man forstår nada av
Det aller beste var imidlertid velkomstgaven
Tralallalallalalaaaaaa
I loungen i 20 etg har de frokostbuffet frem til kl 10.30 og wine-hour + kveldsbuffet fra kl 18-20. Maten var av veldig god kvalitet og det ville vært lett å spise seg god og mett. Det var også folk som bare gikk og hentet seg en flaske vin og satte seg. Det var null stress.
Fin utsikt var det jo også
Så gikk jeg en liten tur i nærområdet. På dette tidspunktet hadde jeg helt tilfeldig tatt heisen flere ganger, og hver eneste gang sammen med vedkommende som alle ungdommene stod og skrek etter. Det begynte faktisk å bli litt kleint.
En kilometer nedi gata er det et nokså stort shoppingsenter. For Europeere er det jo mange nye merker, men helt ærlig slo jeg bare i hjel tid. Sjekket ikke priser engang. Men Brasil er vel generelt ikke billig.
Og mer gatebilde fra nærområdene. Virker dønn trygt og fint.
Men i god stil gadd jeg ikke gjøre det store utfluktene. Jeg ruslet etter hvert tilbake og satte meg og jobbet litt, spiste litt på wine hour, før jeg jekket velkomstvinen og nøt utsikten fra rommet.
Vanvittig flott altså. Både natt som dag.
Evt satt jeg ute og nøt kveldluften
Eller kveldsutsikten…
Og helt ærlig, det var min Sao Paulo. Det er bare å beklage… hadde jeg vært på ferietur ville jeg nok gjort mer, men kanskje heller ikke vært alene. Nå ble det mye subbing rundt, jobbing og soving.
I neste og siste del forteller Elefanten om turen hjem. Der tok rett og slett han kontroll.
Har du fått med deg de første delene av denne reisen? Her har du linker til dem:
Del 1: Onkel Reisende Pantz i Sør-Amerika
Del 2: Team Fnatstad i Sør Amerika – British Airways First Class og LATAM economy
Del 3: Team Fnatstad i Sør-Amerika – I dag i Ciudad del Este
Del 4: Team Fnatstad i Sør-Amerika – Alle fossers mor
Del 5: Team Fnatstad i Sør-Amerika – med LATAM til Colombia
Del 6: Team Fnatstad i Sør-Amerika – i Bogota
Har du spørsmål eller kommentarer til Andy eller Fnate, setter vi pris på om du er med å deler dette i vårt forum som du kommer til ved å trykke her:
