Det var en lang innledning i del 1. Men det var liksom litt sånn det var. En dødslang innledning og så når det først løsna så gikk det som grøt på en snor.
Altså, da vi skulle til å gå om bord i Fnat France flyet ble jeg litt sur på Pappa. Det er tross alt hans skyld når ting går galt, selv om jeg har organisert det. Det høres sikkert urimelig ut, men det er det jo ikke.
Når vi flyr BA er vi jo råkkestjerner og sånt. Vi bare går om bord når vi vil. Her var det omtrent 203 stykker (det er sabla mange, når man kun kan telle til 5) som var råkkestjerner. Det kunne virke som man var mest råkkestjerne når man ikke var råkkestjerne.
Men hun PA dama var der til slutt. Hun kjente oss igjen. Pappa syntes hun var søt, så jeg trampet på lilletåa hans når han skulle til å hilse.
Det var på sin plass.
Hun tok oss med en egen dør inn i flyet. Vi møtte Pierre som var sjefsoverpursermester. Han sa hallo.
Men vi klarte ikke helt fokusere på det for det så ut som Starship Enterprise i hvitt og lyseblått. Hadde det vært en softisdispenser i vinduskarmen i tillegg ville vi måttet klype hverandre i armen.
Jeg kløp Pappa i leggen, for han tittet på de andre passasjerene. Det er vi som teller.
Det er viktig å minne Pappaer på sånt. Det kan virke overfladisk, men det er det ikke.
Pierre spurte om vi ville ha noe å drikke. Jeg sa bare:
– ”Engage” – og veivet hånda forover.
I menyen stod det mange ting. Ting med flotte navn.
-”kan vi få alt?” – spurte jeg
-”Hvor mange ganger?” – svarte Pierre
Det var omtrent da vi skjønte at det kom til å bli en trivelig tur.
Nå skal det sies at ikke alt var godt. Mye var ganske vondt, faktisk. Og etter en stund måtte jeg faktisk protestere. Det kom hummer og salater og lammekoteletter og BARE ting som smakte inngrodd grevling. Pappa var så entusiastisk at jeg til slutt måtte blokkere tilgangen hans.
Det er jo hyggelig at Pappa koser seg, men det skal ikke gå ut over oss.
Men så begynte det å komme ting som vi gutta liker.
Her for eksempel. Sjokoladekake og is. Åjåjåj!!!
Pierre kom med sjokoladekaka og isen til meg og Tellef med sånne fine lokk på. Så løftet han lokket, pekte på oss og sa – ”VOILA”.
– ”Åjåjåjååj våjla”
Jeg har fått et nytt Fransk favorittord – VOILA. Jeg tror det betyr is, sjokkis og kake.
Også har de sånn kontrollsenter. Man åpner et skap og så myser man ned. Der er det et panel som får alle mulige ting til å blinke, dure og spille film. Jeg prøvde å sette det til maksimum warp speed, men det var tydeligvis blokkert.
Hjemme har vi sånn fnatomasjon som pappa har laget, som jeg kan si – ”Computer, turn on TV” – til, og så kommer det fiske og elgeprogrammer på TV. Jeg prøvde intenst på det samme her, men man måtte trykke på ting
Computer. Warp 9. Engage
Men vi fant en bra film etter en mengde avanserte hånd- og fotbevegelser på tafsaturet.
Den handlet om noen som klatrer opp på et fjell. Banka banditter og reparerte hverandre etterpå. Praktisk.
Pierre var der hele tiden. Med sjokkis. Med brus. Alt vi hadde lyst på. Og hele tiden så han på British Airways pysjamasen min. Han spurte hvor jeg pleide fly.
-”British Airways å jeg er råkkestjerne åsså atte åjåjååjååjåjåjååj.”
Så blunka han og spurte hvordan dette var i forhold. Han ventet ikke på svar men dro en gardin rundt hele stolen vår.
Rundt hele stolen!!!! Det betyr at det bare er vi som er foran gardina. Det blir ikke bedre.
Eventuelt betyr det at Pappa viste for mye interesse for de 3 andre passasjerene i La Premiere. Det er bare 4 stoler, og de tre andre var til noen jenter som Pappa synes var litt spennende. Pappa roet seg imidlertid fort og innså at de nok likte lommebøker aller best og at hans neppe var stor nok.
Men det viktigste er at vi fikk gardin. Rundt hele.
Det kjipe er at Helge nå var så marinert av all nedfallsfrukten at han kapret hele senga, var ufin og nektet oss andre å legge oss.
Han skal få med Bestemor å gjøre når vi kommer hjem.
Heldigvis hadde de soveposer til oss andre
Vi fikk hver vår sovepose. Greit nok
Før landing var det enda mer sørvis. Pappa gikk for enda en hovedrett. Vi fikk enda en boks med sjokolader og Cola. Det fortsatte Pierre med frem til 20 minutter før landing.
-”Regnøøør med at dette var bittelitt bedre enn BA, så jeg ser dere snart igjen, no?” – sa Pierre.
–”Yes, we jøst have to pante some tomflasker and sell some Dagens Næringsliv”
Når vi landa stod det enda en sånn Personal Assistant og ventet på oss, og bar oss helt ut i taxien.
Oppsummering:
Vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Det er den beste flyturen jeg har hatt. Det er aldri noen som har forstått meg bedre enn Pierre.
Kanskje er det sånn Mamma følte det da hun fløy Turkish long haul for første gang og endte med å skrive nedfallsfrukt-dikt til dem. ”Turkish you are mine. Wine and dine…”
Men hele gruppa er uansett klare i vår sak. Dette er terningkast 9
Vi skal aldri fly noe annet igjen!
Har du fått med deg de andre artiklene til Fnate? Du finner dem her!
