Med SAS’ skifte til SkyTeam for et lite år siden åpnet det seg nye muligheter for mange reisende i Skandinavia som gjerne vil reise med samme allianse som gir bonuspoeng og statusfordeler hos SAS EuroBonus. Et av disse flyselskapene er Virgin Atlantic.
Ikke at man ikke tidligere har hatt muligheten til å reise med Virgin Atlantic, men med allianseskiftet fra Star Alliance til SkyTeam er det i dag langt mer opplagt å velge dem for medlemmer av EuroBonus. Vi har testet Virgin Atlantics Upper Class – som de kaller deres Business Class – og det var en blandet opplevelse.
Ser frem mot å reise med Virgin Atlantic
Virgin Atlantic har i mange år vært på min ønskeliste. Jeg har alltid likt deres litt frekke markedsføring og anderledes måter å gjøre mange ting på, så jeg så virkelig frem til å teste deres Upper Class.
Dessverre er det vanskelig å forutsi hvilket produkt man får hos dem. Da jeg bestilte billetten, var avgangen mellom London og New York satt opp med ett av deres nyere fly, hvilket også betød en ganske ny og moderne Upper Class (Business Class, red.) kabin. Men Virgin Atlantic har dessverre også eldre kabiner i flåten som langt fra lever opp til hva man kan og bør forvente av et moderne Business Class-produkt. De endrer ofte flytype, så man vet aldri helt hva man får. I mitt tilfelle ble det dessverre et flybytte til en eldre Boeing 787 Dreamliner, hvilket også betød at Upper Class-kabinen var den heller utdaterte versjonen. Litt av en nedtur når man hadde sett frem til å teste deres nyeste produkt.
Club House-loungen i London var høydepunktet
Med et par timers mellomlanding i London Heathrow – og etter terminalskifte fra Terminal 2, som SAS ankommer til – ble det tid til å se nærmere på Virgin Atlantics Club House-lounge i Terminal 3. Og for en lounge!
Til tross for at det etterhvert er mange år siden at loungen har fått en ordentlig makeover, så kan den stadig betegnes som en av de absolutt bedre lounger i Europa – ikke minst på grunn av meget god service og à la carte-bestilling av mat og drikke.
Vi smakte litt på forskjellige småretter kombinert med et glass Champagne. Serveringen var rask og effektivt – alltid med et smil og et spørsmål om det var mer vi ønsket. Her fikk man ikke lov til å sitte med tomt glass lenge.
Club House i Terminal 3 i Heathrow kan absolutt anbefales og trekker opp den samlede opplevelsen av Upper Class – noe som også er nødvendig hvis man havner i en av flyselskapets gamle kabiner.
Upper Class på Virgin Atlantics Boeing 787 Dreamliner
Den gang for mange år siden, da Virgin Atlantic introduserete denne kabinen som stadig finnes på deres Dreamlinere, var produktet ganske så banebrytende. Alle seter har adgang til midtgangen, og i galleyet er det innredet en liten bar hvor man kan slappe av under reisen. Alt sammen fint den gang, men i dag har mange flyselskaper betydelig bedre kabiner, og dette foreldede produktet har vanskelig med å konkurrere.
Setene var smale – bredden minnet mer om et Premium Economy-produkt. Det var ikke mye privatliv, og man føler sig litt på utstilling når man sitter med front ut mot midtgangen. Spesielt når man – som jeg – sitter bakerst i kabinen og er helt eksponert mot baren, hvilket også ga en del uro og ikke minst en masse lys fra galley under hele turen.
Det er stort sett ingen fraleggingsplass rundt setet. Man føler at man er klemt ned i en kiste, og her er det trang. Spesielt store personer ville slite med plassen. Skjermen skal svinges ut fra veggen ved siden av, og hele setup’et hvor man sitter med ryggen mot vinduet uten mulighet for å se ut er bare merkelig. At kabinen – og ikke minst setet – tydelig bærer preg av å være gammel og slitt trekker heller ikke opp. Skal jeg si bare noe positivt om kabinen, så er det at hvert sete har sin egen luftdyse i taket, noe mange flyselskaper dessverre velger bort i dag for å spare penger.
Alt i alt var førstehåndsinntrykket skuffende.
Service ombord
Hva kabinen manglet forsøkte nå iallefall personalet å kompensere for. Det var en hyggelig og vnenlig betjening. Dessverre faller det litt til bakken når champagnen er varm, og utvalget av mat skuffer – men mer om det senere.
Alle passasjerer i Upper Class ble ønsket personlig velkommen av purseren som kom rundt og hilste på før avgang. Det var en fin liten detalj.
Virgin Atlantic har dessverre hoppet på greenwashing-toget
Dessverre er Virgin Atlantic også hoppet på greenwashing-vognen – akkkurat som man til dels ser hos SAS og KLM – og det gjør intet godt for produktet ombord.
Valget av hovedretter man kan velge mellom før avreise er dominert av vegetarretter og kylling. Ikke en eneste rett med oksekjøtt – for det er jo ikke godt for klimaet, må vi forstå. Alt i alt fremsto rettene som om det hadde vært mest mulig fokus på å velge billige råvarer og spare penger – pakket inn i “vi skal redde verden”-retorikk. Men i siste ende tror jeg nå stadig mest på at det er Excel-arkene hos flyselskapet som har diktert besluttningen. Utvalget var i hvert fall skuffende – og her klarer mange konkurrenter seg langt bedre.
Også deres amenity kit var en skuffelse – av samme årsag. Toaletvesken er laget av papir, tannbørsten av bambus og innholdet var helt generelt minimalt. Alt sammen i miljøets hellige navn. Hvordan det kan være mer bærekraftig å produsere et kit i så dårlig kvalitet at ingen vil bruke det og det derfor ryker direkte i søppelbøtta – frem for å lage noe som folk faktisk har lyst til å bruke flere ganger – kan man diskutere. Dette amenity kit’et blir i hvert fall ikke brukt hjemme hos meg. Kvaliteten var simpelthen for dårlig.
Vannflasken i setet var erstattet av en pappkartong. Ja ja – man får vannet sitt, men eksklusivt er det ikke.
Underholdningssystemet – gammelt men med godt utvalg
Underholdningssystemet bar tydelig preg av at kabinen har sett sine beste dager. Utvalget av film, serier og musikk var veldig fint. Men skjermen og fjernkontrollen føltes som en tidsreise og levde ikke opp til nåtidens standard. Brukerflaten lignet noe de fleste har pensjonert for lengst.
Sittekomfort og setet
Som nevnt tidligere var setet smalt og utformingen – hvor man sitter med ryggen mot vinduet og ikke kan se ut – var bare merkelig. Det er ingen plass til å legge fra seg personlige eiendeler, og det hele føles litt klaustrofobisk. Førstehåndsinntrykket var at alt var slitt og hadde passert siste salgsdato. Teksten var slitt av knappene, og setet trengte til en storrengjøring. Lærsetene gjorde heller ikke noe godt for komforten. De blir raskt varme og klamme.
Skal man finne noe positivt, så kan setet naturligvis legges ned som en seng – og her ligger man helt okay. Men det skal gjøres manuelt og man skal reise seg opp for å omkonfigurere setet når man går fra sove- til sitteposisjon. Det virker litt unødvendig i forhold til andre Business Class produkter vi ser mange andre har.
Putene var gode og store – og det samme var teppet.
Alt i alt er dette Business Class-produktet langt fra hva man bør kunne forvente i dag. Ser man bort fra at man faktisk kan ligge ned og sove, så minner den personlige plassen mer om Premium Economy enn om et tidssvarende Business-produkt.
Mat og drikke
Hos Virgin Atlantic kan man en uke før avreise logge inn og velge hovedrett. Her er det flere valgmuligheter enn ombord. Som vi også har sett hos SAS, utnytter flyselskapet denne funksjonen til å kutte i standardutvalget ombord hvor man kun tilbys tre temmelig kjedelige retter hvis man ikke har forhåndsbestilt.
Ikke at retterne online var mye mer spennende. Det hele bar preg av et stramt matbudsjett og billige råvarer.
Jeg bestilte en indisk curry – og bevares, den smakte helt okay og passer egentlig fint til et britisk flyselskap hvor curry nesten er en nasjonalrett. Men litt kylling i saus med ris er ikke noe eksklusivt måltid. Betaler man titusenvis av kroner for en Business Class-billett, bør man kunne forvente mer.
I Economy Class ville jeg ha vært mere enn fornøyd, men ikke i Business Class. Når jeg sammenligner med den maten vi fikk i Economy Class på hjemturen, var det ikke den store forskjellen i kvaliteten – bortsett fra at porsjonen var litt større og servert på porselen.
Utvalget av drikkevarer var okay. Ikke imponerende, men godkjent. Jeg synes det var fint at de hadde både en Champagne og en engelsk musserende vin. Lokale produkter er alltid en fin touch.
Dessverre var både champagnen, den musserende og hvitvinen varme. Ikke bare lunkne – men over stuetemperatur. De sto i en vinkjøler i baren, men det var bare kastet et par isbiter i den – og det kjøler altså ikke nok.
Jeg bestilte derfor en gin og tonic og ba spesifikt om ekstra is. Den ble servert med to små isbiter som smeltet på under et minutt. Etter et par forsøk lykkes det heldigvis å få et glass med ekstra is – men her var drinken allerede så tynnet ut at smaken var borte.
Her manglede helt klart fokus på detaljene.
Forrettene var fine, men ble servert med så tørt brød at det var uspiselig.
Bordet ble dekket med kun ett sett bestikk som man skulle bruke til både forrett og hovedrett. Her kunne et ekstra sett ha vært fint.
Lava-kaken til dessert så innbydende ut og det var fint med en lun dessert – men den hadde fått så lang tid i ovnen at det ikke var noe «lava» igjen. Mer enn tørr, men varm brownie.
Før landing ble det servert engelsk High Tea – sandwich med tørt hvitt brød, scones og macarons. En sukker- og karbohydratbombe, som mest av alt dyttet én mot en diabetes-diagnose.
At både sandwich og scones var så tørre at man tvilet på om de overhovdet var fra samme uke, hjalp ikke på opplevelsen. Skuffende, når man lander tett på midnatt i New York – for så er det altså ikke en sukkeroverdose man har bruk for.
Toaletter
Toalettene ombord på denne Dreamlineren lignet mest av alt på noe som var ved å falde fra hverandre. Jeg har sett penere toalletter på musikfestivaler. Paneler var holdt sammen med tape. Det er simpelthen ikke godt nok på et Business Class produkt.
Oppsummering
Jeg hadde virkelig sett frem til å teste Virgin Atlantics Upper Class, men du godeste for en skuffelse. Opplevelsen hadde ganske sikkert vært bedre på et av deres nyere fly, men maten, de varme drikkevarene og den manglende sansen for detaljer har intet med flytypen å gjøre.
Kabinpersonalet var vennlige, men virket uopplagte og hadde ikke mye å jobbe med.
Club House-loungen i London var et klart høydepunkt – men det er ikke nok hvis man vil tiltrekke passasjerer som betaler titusenvis av kroner for en Business Class-billett.
Det var mer Premium Economy over opplevelsen enn ekte Business Class.
Jeg vil ikke avvise at jeg vil gi Virgin Atlantic en sjanse mer – hvis jeg kan være sikker på å komme med på ett av deres nyere fly. Men så skal prisen være god, eller det skal være en bonusbillett uten så mange valgmuligheter til å ta noe annet.
Alt i alt: en skuffende opplevelse.
