Lufthansa har nå installert nye seter i Business Class i samtlige av deres langdistansemaskiner. Jeg er en stor fan av Boeing 747, og forsøker å fly denne hos ulike selskaper dersom det lar seg gjøre. Denne gangen skulle man på guttetur til USA og en ny destinasjon; Seattle stod på programmet. Kun 20 seter på Upper Deck bør legge et grunnlag for en behagelig flyopplevelse. Hvordan står Lufthansa sitt Business-produkt seg mot sine venner i Star Alliance som SAS og United Airlines?
Utreise med LH 490 Frankfurt-Seattle
Innsjekk
Når man har en gjennomgående billett fra Oslo behøver man ikke å sjekke inn på nytt i Frankfurt. Siden jeg har EBD-status hos SAS får man komme inn i Lufthansa sine Senator-lounger. (Der har alle med gullkort eller høyere i et Star Alliance selskap adgang). Når vi triller inn i loungen på A-piren rundt kl 0830 på morgenkvisten er det mye folk i loungen. Selv med et solid antall sitteplasser, må vi langt innover for å finne to ledige plasser til oss. WiFi-forbindelsen i Senator-loungen er på nivå med det man finner i andre lounger, med andre ord relativt ustabil. Omtrent 45 minutter før oppsatt avgangstid for LH490 til Seattle tusler vi mot gaten. Heldigvis står vår maskin D-ABVW, en Boeing 747-400 maskin, på en Z-gate ikke langt ifra loungen. Dermed blir ikke gåturen av det lengste slaget. D-ABVW bærer navnet «Wolfsburg» og ble levert til Lufthansa den 13.03.1999. Maskinen er dermed i overkant av 17 år og har godt med rutine.
Ombordstigning
Her kan jeg avsløre med en eneste gang at Lufthansa har et stort forbedringspotensiale. Med 67 seter i Business Class og en rekke passasjerer med status, blir køen for prioritert ombordstigning lovlig lang. Problemet med Frankfurt er man blir stående som en lang slynge ut fra gateområdet, noe som blokkerer veien for de som skal lengre utover piren. Fullsatt maskin i samtlige klasser betyr også at det er relativt kaotisk rundt gaten. Heldigvis tar det ikke lang tid før gjengen i gaten fyrer i gang ombordstigning og vi tar til venstre i gangbroen med skiltet til «Business Class». Besetningen er tydeligvis ikke helt klare for oss fordi dørene til maskinen er stengt. Dog gjør det ingenting å beundre en klassiker som «Queen Of The Skies» er fra utsiden, den eneste ulempen er at det er 27 grader i Frankfurt med påfølgende varme i gangbroen. Etter hvert slipper vi om bord og jeg kjenner at gåsehuden reiser seg når vi tar stegene opp trappen. Dette er gøy! En hyggelig mannlig flyvert og en like trivelig flyvertinne ønsker oss velkommen på Upper Deck.
Flyturen
Det føles godt å dumpe ned i sete 83K for overfarten til Seattle. Flyvertinnen som er ansvarlig for å ta hånd om oss i fremre del av Upper Deck kommer raskt og tar dressjakkene våre. Særdeles god service fra start synes reisefølget og jeg. Stemningen blir ikke verre når hun rett i etterkant kommer med velkomstdrikke. Vi kjører på med musserende vin, dog litt synd at det ikke serveres champagne her.
Et par minutter før oppsatt rutetid kommer kapteinen på høyttalerne for å informere om dagens flytid på 9 timer og 50 minutter. En annen 747 stikker av gårde til Washington før vi kan pushe ut fra gaten. 
Selv om det er noe kø før vi kan ta av, er vi oppe i luften vel en halvtimes tid etter oppsatt rutetid. Take-off med 747 er noe av det råeste man kan være med på hvis du spør meg. Mens man i en Airbus 380 lurer på om man har forlatt bakken eller ikke, er det langt mer trøkk i Boeing 747.
Lufthansa sine nye seter er flotte. Setene kan legges helt flate og er overraskende gode i oppreist posisjon. I oppreist posisjon vil jeg si at setet til Lufthansa slår både SAS og United sine seter i Business Class. Jeg mener at setet blir vel intimt dersom man havner ved siden av en ukjent. Da vil nok for eksempel SAS sitt sete gi en langt mer privat opplevelse.
D-ABVW kommer seg opp på marsjhøyde og flyvertinnen fyrer i gang showet. Som vanlig kommer de varme klutene først.
Deretter er det endelig tid for et glass champagne. På vår flyvning serveres det champagne i form av Jaquart, et ukjent bekjentskap for meg. Men den smaker overraskende bra og finnes i bestillingsutvalget til Vinmonopolet for interesserte. Siden vekkerklokken stod på kl 0420 denne morgenkvisten, blir det Cola som tilbehør sammen med nøttene.
Til forretten velger jeg kjøttalternativet som består av spekeskinke kombinert med parmesanost og ruccula. Flyvertinnen kommer også rundt med en stor brødkurv som man kan velge fritt fra. Reisefølget går for alternativet med laks og potetsalat. Mens jeg er nogenlunde fornøyd med forretten min, mener reisefølget at laksen er i tørreste laget.
Som hovedrett går begge to for biffen sammen med friterte poteter og grønnkål. Selve presentasjonen av retten er ikke i toppklasse. Men både reisefølget og jeg er enige om at smaken absolutt er av god kvalitet. Jeg lander på en terningkast 5 for denne. Salaten ved siden av er helt gjennomsnittlig, dressingen trekker ned.
Flyvertinnen «vår» er på alerten hele veien. Det blir hyppige påfyll av drikke, og ikke minst anbefaler hun en ypperlig Malbech rødvin til hovedretten. Lufthansa leverer strålende service så langt på turen. I tillegg er hun effektiv med å rydde unna slik at vi kan gå løs på neste rett når det passer.
Til desserten velger reisefølget ostefat og frukt, mens jeg går for frukt og bavarisk pudding. Den kjennes industrialisert i smaken og imponerer ikke meg. I tillegg får vi de berømte sjokoladene til Lufthansa. Reisefølget mener at ostefatet er mer enn godkjent. Flyvertinnen kommer rundt med et bredt utvalg av kjeks til osten.
Når vi er ferdige med desserten, er det på tide å utforske maskinen. Jeg knipser et bilde av den mye omtalte trappen til Upper Deck.
Spaserturen vår avdekker at maskinen er fullsatt i Economy og Premium Economy, mens det er et par plasser ledig både nede i Business Class og på Upper Deck. En liten advarsel til de som skal reise med Boeing 747 hos Lufthansa. På nedre dekk har de en 2-3-2 konfigurasjon i Business Class, noe jeg vil anbefale alle og enhver å styre unna. Et midtsete der og du har oppskriften på en lite komfortabel tur.
Når vi kommer opp igjen i setene våre blir det prating før vi kunne tenke oss noe snacks. Den svært hyggelige fly-verten forklarer at de ikke har noe snacks tilgjengelig, men at vi gjerne kan få et ostefat hver. Hvem kan takke nei til et slikt tilbud? Ikke vi iallfall.
Etter at ostefatet glir ned på høykant, er det tid for å legge setet helt flatt og få seg et par timers søvn. Selv om setene ikke er de aller bredeste på markedet går det problemfritt å sove for min del. Besetningen kommer jevnlig rundt med drikke til oss på Upper Deck. De har også en runde der det serveres en rekke snacks i form av chips og småretter.
Med noen gode timer på puten våkner jeg opp vel halvannen time før vi skal lande i Seattle. Flyvertinnen setter i gang serveringen ikke lenge i etterkant, og hva er mer naturlig enn champagne og Cola nok en gang?
Maten som måltid 2 består av er en fiskegryte med en tilhørende salat. Jeg kommer neppe til å huske hverken fiskegryten eller salaten for smaken, men det er et helt greit måltid.
Måltidet avsluttes med påfyll av champagne og kake.
Vi slår nok en gang av en prat med flyvertinnen som ser frem til et 2 dagers opphold i Seattle. Hun gleder seg til å ønske oss velkommen om bord igjen på søndagens retur-flyvning, og vi kan ikke annet enn å glede oss. Det rister noe når vi nærmer oss Seattle, men kapteinen setter maskinen silkemykt på bakken. Vi lander en halvtime etter oppsatt rutetid, som er greit nok da det ga oss mer tid på Upper Deck. Uheldigvis lander vi samtidig med et fly fra Korean Air, noe som gir en halvtimes ventetid i immigration.
Returen med LH 491 Seattle-Frankfurt
Etter gode 50 timer i Seattle er det tid for returen til Norge. Akkurat som inn til Seattle tar vi «Light Rail» ut til flyplassen, og her er det minimalt med folk klokken 1100 en søndags formiddag. Prisen er også hyggelig med 3 dollar per hode. Merk at det er et par hundre meters gange fra stasjonen til selve terminalbygget, men gangavstanden er overkommelig for de fleste.
Innsjekk
Lufthansa har egne innsjekkingsskranker for reisende i Business- og First Class. Boeing 747-400 maskinene til Lufthansa har imidlertid ikke First-seter om bord lengre (før var disse setene plassert på Upper Deck). Vi vinkes bort til First-skranken da Business-skranken okkuperes av noen andre. Damen bak skranken ser rart på oss når vi sier at vi kun har med oss håndbagasje. Hun skriver ut ombordstigningskortene uten protester og vi takker for hjelpen. Passasjerer i Business Class hos Lufthansa har tilgang til Premium Lane i sikkerhetskontrollen ved lufthavnen. Dog hjelper det lite med Premium Lane når kontrollørene fra TSA bruker evigheter på å sluse oss gjennom. Det tar nesten 40 (!) minutter før vi kan sette kursen for toget som tar oss til rett terminal.
Ombordstigning
Lufthansa har ikke egen lounge på denne flyplassen. Opplevelsen av loungen kommer i egen test her på FinalCall. Loungen som benyttes heter Club International Seattle og mange av flyselskapene som opererer ut ifra Seattle har avtale med denne.
Når det kommer til selve ombordstigningen er den av det kaotiske slaget. Ombordstigning blir først utsatt i 10 minutter fordi besetningen ikke er klare. En rekke partysvensker står i køen for prioritert ombordstigning, og vi frykter 9 timer i selskap med partysvenskene på Upper Deck. Heldigvis viser det seg at svenskene skal sitte fremme i nesen og vi trekker noen lettelsens sukk. Det føles ikke feil å komme seg om bord igjen hos Lufthansa, særlig når besetningen kjenner deg igjen fra utreisen. Maskinen for overfarten er D-ABVU, en Boeing 747-400 som ble levert til Lufthansa den 21.12.1998. Purser ønsker velkommen i døren nede, og jammen er det ikke favoritt-flyvertinnen og fly-verten som regjerer på Upper Deck denne gangen også.
Flyturen
Reisefølget og undertegnede dumper nå ned i setene 82 A & C. Dersom dere skal fly med Boeing 747-400 hos Lufthansa, kan jeg trygt anbefale rad 82 eller rad 83. Første rad er ukurant fordi det gir umiddelbar nærhet til toalettet. Man bør heller ikke sitte langt bak på Upper Deck da det medfører støy fra galley.
Vi er nå relativt godt marinerte etter en del glass champagne i loungen. Men man sier ikke nei når vår favoritt-flyvertinne kommer med tilbud om sekt.
På denne turen er det overraskende nok en 5-6 ledige plasser på Upper Deck. Purser melder om «boarding completed», og kapteinen kommer over høyttalerne for å melde om en flytid til Frankfurt pålydende 8 timer og 40 minutter. Vi blir skuffet over den korte flytiden som annonseres, men desto enda viktigere må hvert sekund om bord nytes. Favorittflyvertinnen vår gjør sitt ytterste for at vi skal trives på tur. Mens hun samler glassene til resten av gjengen før take-off, får vi sitte med glassene i hendene. Sekt, 744 og Upper Deck. Kan det bli noe bedre?
Det blir noe turbulens ut fra Seattle før kapteinen slukker skiltet med fest setebeltet og serveringen kan starte. De hvite klutene kommer vår vei igjen.
Dagens meny for overfarten til Frankfurt ser slik ut. Selv om utvalget ikke ser så spenstig ut, kan Lufthansa sakene sine når det kommer til mat på langdistanse. Catering på flyvninger fra USA til Europa kan være av varierende kvalitet til tider, men den holdt god kvalitet på denne flyvningen.
Denne rødvinen kan anbefales å drikke i luften. Favorittflyvertinnen introduserte den for oss på flyvningen til Seattle, og tilfredsstillelsen er stor når vi ser at den igjen er på menyen for returen.
Favorittflyvertinnen kjenner til våre rutiner etter flyvningen til Seattle. Dermed kommer hun med champagne, vann og nøtter til oss. Nøttene er greie, men personlig synes jeg at SAS sine nøtter er enda bedre. Lufthansa sine gir et «billigere» estetisk preg, mens smaken er stort sett den samme.
Hils på vår gode venn Jacquart. Morsomt nok står det en annen champagne i menyen, mens det er Jacquart som serveres. For de ekstra interesserte finnes denne i bestillingsutvalget til Vinmonopolet til den nette sum av kr 425. Fordelen med denne champagnen er at den holder lenge på boblene og at den hverken er for søt eller syrlig. Det finnes dog bedre champagner i luften, men Jacquart havner likevel i «godkjent»-kategorien.
Favorittflyvertinnen er rask med å betjene oss i fremre del av Upper Deck-kabinen. Til forrett frister det med «Ahi Sashimi». Tunfisken er bortimot perfekt når det kommer til konsistens og smak. Salaten under tunfisken er ikke like god, men dette er en av de bedre forrettene jeg har spist i et fly. Flyvertinnen kommer med gjentatte forespørsel om påfyll av brød dersom vi ønsker dette.
Til hovedretten blir valget «Beef Short Rib» som dere kan se. Akkurat som på utreisen er ikke presentasjonen av måltidet den vakreste i klassen. Man skal ikke la seg lure av utseende til retten, da kjøttet både er saftig og mørt. Reisekameraten og jeg er begge overrasket over den gode kvaliteten på kjøttet. Det er tilbehøret som trekker ned helhetsinntrykket, med gulrøttene er bløte og kålen kunne hatt en bedre konsistens.
Magen er god og mett på nåværende tidspunkt, men den beste delen av måltidet gjenstår. Nemlig dessert! Denne gangen gyver jeg løs på ostefatet og sjokoladeis. Reisefølget er ostespesialisten av oss, og han mener at ostefatet er bedre enn på utreisen. Isen fra Häagen-Daz er helt grei uten den store smaken.
Helt til slutt kommer den mannlige fly-verten på Upper Deck rundt med den beste godbiten, nemlig sjokolade. Denne gangen serveres det sjokolade fra Lindt med en variant av mørk sjokolade. Perfekt avslutning! Legg merke til bevegelsene i glasset, her er det god turbulens i luftrommet over USA.
Igjen er favoritt-flyvertinnen rask på pletten med å rydde opp, samt tilby oss et glass champagne som vi kan sove på. Jeg tar frem Bose QC 25 hodetelefonene mine, fisker frem øyemasken og kjører setet helt ned til det ligger flatt. Selv om turbulensen rister oss godt i 34.000 fots høyde sovner jeg etter kort tid. Det blir hele 5 timer på puten uten at jeg våkner en eneste gang.
Før avgang fra Seattle spør flyvertinnen om man ønsker å bli vekket til frokost eller ikke. Jeg synes det er positivt at man her gjør individuelle tilpasninger, enkelte selskaper vekker jo hele gjengen med flombelysning to timer før landing. Lufthansa beholder en dempet belysning når frokosten serveres. Reisefølget og jeg vil gjerne ha frokost. Heldigvis våkner jeg av meg selv noen minutter før den hvite duken igjen inntar bordet.
Frokosten til Lufthansa kommer i to deler. Først starter de med brød, frukt og pålegg til brødet. Her serveres vi en skål med skinke og diverse oster. Flyvertinnen vår sier at vi mer enn gjerne må ta flere brødsorter.
Ferskpresset appelsinjuice slår aldri feil å våkne til.
Reisefølget begynner å kjenne på at reisen snart nærmer seg slutten. Han trøster seg med et glass champagne, noe flyvertinnen gladelig serverer. Før serveringen er over kommer flyvertinnen med påfyll i tillegg.
Del to av frokosten består av en liten varmrett. På vår flyvning byr Lufthansa på omelett, stekt tomat, spinat og poteter. Sammen med utvalget av pålegg gir dette en mettende start på dagen. De kunne dog godt servert både den kalde delen og varme delen av frokosten samtidig etter min smak.
Med en altfor kort flytid tar D-ABVU bakken i Frankfurt omtrentlig 25 minutter før oppsatt rutetid. Vi hilser på én av Lufthansa sine Airbus 380 aka «Hvalen» på vår vei til gaten. Når det er klart for å forlate maskinen, blir det håndhilsing med flyvertinnen vår, fly-verten på Upper Deck og til slutt Fru Purser som ønsker oss hjertelig velkommen tilbake til Lufthansa. Dette blir ikke siste tur med Lufthansa på langdistanse, for dette er virkelig oppskriften på en god serviceopplevelse fra start til slutt.
