Etter et halvt år med SAS i ny allianse var det endelig vår tur til å legge ut på en SkyTeam-bonusreise. England-baserte Virgin Atlantic skiller seg fra mange av sine konkurrenter ved at de utelukkende flyr long haul, og fremstår som et litt annerledes flyselskap som mange EuroBonus-medlemmer allerede har rukket å stifte bekjenskap med. Virgin har imidlertid fire ulike flytyper, med tre ganske ulike kabintyper. Denne testen tar for seg Virgins business-produkt kalt «Upper Class» ombord på en av deres snart 6 år gamle A350-1000-maskiner. Som vi snart skal se, byr denne kabinen på en veldig flott og unik opplevelse.
Flighinfo:
- Rute: VS104 Atlanta (ATL) – London (LHR)
- Klasse: Virgin Atlantic Upper Class (Business Class)
- Avgangstid: kl. 17:15 (forsinket til kl. 17:37)
- Ankomsttid: kl. 06:20 (landet før tiden kl. 06:08)
- Flytid: 8 timer og 5 minutter (faktisk flytid 7 timer og 32 minutter)
- Flytype: Airbus A350-1000
- Flyregistrering: G-VPOP
- Flynavn: «Mamma Mia»
- Del av rute: DAL-ATL-LHR-OSL-AES
Innsjekk
Siden vi var sjekket inn på Dallas Love Field fra før trengte vi ikke å sjekke inn på Atlanta, men på innsjekk fikk vi kun boardingkort til de to første flightene, så SAS-flightene måtte vi sjekke inn på etter at vi kom til London. Vi fikk oss også et litt skikkeligere pappboardingkort i Virgin sin boardingskranke i Atlanta, noe vi satte pris på da Delta-boardingkortene var av litt samme «kvitteringslignende» type som man gjerne får på Avinors self check-in automater. Vi fikk heller aldri boardingkortene til Delta og Virgin til å virke i appen, selv etter at vi var sjekket inn manuelt.
Transitt
Vi kom inn til Atlanta med Delta fra Dallas Love Field, og transit var unnagjort på et kvarters tid. Atlanta flyplass er veldig grei å mellomlande og bytte terminal på, og særlig når man slipper US immigration. Et air-side undergrunnstog forbinder alle terminalene som ligger på rekke og rad. Vi kom inn på terminal C. Vi gikk rett inn til midten av terminalen, ned rulletrappen, ombord på toget og opp igjen på den internasjonale terminalen, uten å måtte gjennom et eneste sjekkpunkt eller kontroll. Hadde alle flyplasser vært like lettvinte som dette hadde transitt aldri vært noe stort problem. Les mer om Atlanta flyplass her.
Lounge
Vel fremme på den internasjonale terminalen tok vi oss en tur opp rulletrappen til Delta Sky Club. Denne loungen var veldig grei for vårt relativt korte opphold, og vi koste oss med litt mat og drikke på uteterrassen. Vi hadde tilgang her gjennom vår billett på internasjonal business class med et SkyTeam-selskap. Les mer om denne Delta Sky Club-Loungen her.
Ombordstigning
Tidspunktet for «boarding time» stod ingen steder hverken i Virgin-appen eller på det fysiske boardingkortet vi fikk hos Delta, så da jeg søkte opp og fant ut at boarding startet hele 60 minutter før avgang, mot SAS sine 45 minutter på langdistanse, måtte vi plutselig skynde oss til gaten, som lå helt ytterst på den internasjonale terminalen. Der hadde vi imidlertid god til til å få printet ut nye boardingkort, for boarding startet ikke på en god stund enda.
Som reisende i Virgin Atlantic Upper Class var vi med i boardinggruppe 1. Det er verdt å merke seg at SkyTeam Elite Plus-passasjerer som reiser i økonomi er plassert i boardinggruppe 3 hos Virgin. Til sammenligning får alle SkyTeam Elite Plus-medlemmer bli med i boardinggruppe 1 hos SAS. Hele oversikten over boardinggruppene til Virgin ser du her:
Jeg hadde med meg 2 kolli håndbagasje i tillegg til en sekk på denne flighten, og på vei ned jetbridgen kom det en kar løpende og spurte meg om hvilket sete jeg hadde, siden jeg dro med meg tre ting ombord. Når jeg sa at jeg hadde sete 5K var alt i orden, noe som gir mening, siden man i Upper Class har inkludert 2 håndbagasjer i tillegg til for eksempel en sekk. Ombord var det mer enn nok plass til dette, siden hver passasjer hadde sin egen overhead bin.
Velkomst ombord
Etter en liten uke i Texas var det fint å bli ønsket velkommen av den myke, britiske røsten til Virgins kabinpersonale. Disse var virkelig serviceinnstilte, og gjorde absolutt det lille ekstra for å imøtekomme våre ønsker. De var alltid blide, men likevel på en måte som ikke virket påklistret. Velkomstdrink ble servert, og vi ble allerede før avgang bedt om å fylle ut et frokostkort. Her kunne man velge mellom ulike alternativer og tilvalg, og man kunne også be om en ekspressfrokost 40 minutter før landing for å få mest mulig søvn. Jeg endte opp med å si «ja takk begge deler», mer om det senere.
Setene
Jeg og min reisekompanjong valgte oss setene 5K og 6K, dette kunne vi gjøre gratis i Virgin-appen så snart reisen var bestilt. Vi gikk der inn på reisen med SAS sitt PNR (referansenummer) og navnet til en av passasjerene, så var det bare å velge. Selv om både Delta og Virgin opererer med hvert sitt separate PNR i tillegg til SAS sitt, så får man frem reisen også ved å logge seg inn med SAS sin PNR.
Vi kom til at å sitte bak hverandre på styrbord side ville være et greit valg fremfor å sitte ved siden av hverandre i midten, siden midtsetene er satt opp på en litt rar måte. De er nemlig vinklet fra hverandre og ut mot midtgangen, noe som vanskeliggjør sosial interaksjon med naboen. Man er i tillegg «fanget» i setet sitt når bordet er nede under måltidene i midtsetene, noe man ikke er i vindussetene.
Setene opplevdes som veldig komfortable, og denne setekonfigurasjonen er veldig grei for de som reiser alene, gitt at man får valgt et vindussete. Med 20 tommers bredde er setene litt smalere enn for eksempel SAS sine 22-tommers seter på deres widebody-fly i business, men beinplassen var fremdeles veldig grei, og setene var gode å sitte i. Man hadde også noen hyller til å legge fra seg ting. Her hadde et skap vært mer egnet, slik at man kunne sluppet å tenke på om noe skulle falle ned ved f. eks. turbulens.
Setekontrollene var ganske så standard, og fikk jobben gjort. Jeg opplevde imidlertid flere ganger å komme borti de med et uhell, så plasseringen er kanskje litt vel tilgjengelig. Likevel er jeg mer fan av fysiske knapper, til forskjell fra slik f. eks. SAS har det med sine touchkontroller.
IFE-skjermen var rask og responsiv, og lett å bruke. De medfølgende hodetelefonene hadde aktiv støyreduksjon og leverte ganske grei lyd. På denne nattflyvningen brukte jeg ikke mye tid på å se film, så for min del var det beste ved denne skjermen at man kunne zoome inn og ut på hvor flyet befant seg, noe som er en vesentlig forbedring sammenlignet med hvordan mange andre flyselskaper løser dette, der all flight-infoen ruller og går som et slideshow der brukeren pent må vente til den siden med informasjon man er ute etter dukker opp. Det skulle også gå an å koble til mobilen for å bruke denne som fjernkontroll, men dette ble ikke testet.
I hvert business-sete lå det også et amenity kit bestående av sokker, ansiktsmaske, øreplugger, tannbørste, tannkrem, samt noen andre tuber undertegnede ikke har kompetanse til å uttale seg om. I tillegg fikk hver passasjer utdelt en full pysjamas med bukse og genser i sin foretrukne størrelse, noe ikke alle flyselskaper tar seg råd til i business class. Denne var veldig behagelig, og til sammen følte jeg ikke at jeg manglet noe på turen.
En meget unik lounge ombord
Virgin Atlantic har blitt kjent for at de tilbyr et eget sosialt område i business-kabinen, som på de nyeste flyene har fått navnet «The Loft». Her har man som Upper Class-passasjer når som helst mulighet til å få seg et lite sceneskifte, og det er installert setebelter i sofaene, i tillegg til ladepunkt. Slike områder er mer vanlig blant østlige flyselskap som for eksempel Emirates, så det er spennende at også Virgin velger å sette av areal til et slikt konsept.
Da det var tid for servering, spurte jeg om ikke det kanskje kunne være mulig å få spise denne sammen med min reisekompanjong i loungen, men som man ser av bildet, så er det ikke akkurat for mye plass på dette bordet. Vi kom derfor til at det sikkert var bedre at vi spiste hver for oss. Dette gjør vel kanskje at et av poengene med dette området forsvinner litt, selv om tanken jo sikkert er at dette bordet mer skal brukes til snacks eller drikke litt senere i flyturen.
Matservering
Forretten var ganske god, og det medfølgende brødet gjorde susen. Denne retten gikk under navnet «Southern style cornmeal fried shrimp», og det andre valget man fikk var «Savoury pumpkin tart». Legg også merke til Virgins klassiske salt- og pepperbøsser, utformet som små fly med føtter.
Til middag valgte jeg «Herb crusted cod», mest for å få en avveksling til den sedvanlige kyllingen jeg ofte ender opp med å velge. Dette var et helt greit måltid, men jeg har smakt bedre. Flymat er og blir flymat, men jeg har vært borti middager i økonomi som jeg faktisk har likt bedre.
«Chocolate rasberry log» ble mitt dessertvalg, og det angret jeg ikke et sekund på. Dette er nok blant de aller beste dessertene jeg noen gang har fått servert på et fly. Konsistensen og smaken på selve sjokoladekubben var bortimot perfekt, og bringebærene smakte så ferskt at man skulle trodd de var plukket fra en busk ombord minuttet før de ble servert. Denne avslutningen bidro til at den heller middelmådige torsken fort var glemt. Hele menyen er lagt ved her:
Sengen
Setene kan ved å holde inne en knapp gjøres om til en flat seng. Man får utlevert sengetøy bestående av laken som tres på setet, samt dyne og pute. Man kan spørre kabinpersonalet om å gjøre denne jobben, noe som sikkert hadde vært en bedre løsning, men jeg valgte å prøve selv. Etter å først ha hatt på lakenet feil vei, samt kjørt setet ned slik at beltet satt fast under setet, fikk jeg til slutt til alt og fikk lagt meg. Det er verdt å merke seg at det er lurt å ha på setebeltet utenpå dynen, dette for å slippe å bli vekket av kabinpersonalet dersom det skulle oppstå turbulens og piloten bestemmer seg for å skru på skiltet med setebeltet.
Etter hele serveringsseansen var over var det ikke så mange timene igjen til søvn, og dette er grunnen til at jeg faktisk foretrekker at nattflyvninger er litt lengre når jeg flyr i seter som kan gjøres om til seng. Likevel ble det noen fine timer søvn, hvor jeg benyttet meg av både sovemaske, ørepropper og pysjamas.
Frokost
Jeg ba i utgangspunktet om å ikke bli vekket til frokost, men litt over 40 minutter før landing våknet jeg av meg selv likevel. På frokostkortet hadde jeg krysset av for en fullverdig frokost og ikke på ekspressfrokosten, men jeg gikk og spurte om det fremdeles var mulig å få den fullverdige frokosten servert. Svaret var «Of course, I will bring it to you right now!»
Det viste seg at frokosten faktisk ikke bare inneholdt dette fatet, men også et fat til, hvor man både kunne finne bønner, eggerøre, bønner og pølse. I tillegg fikk jeg en liten melkekartong til å helle i frokostblandingen.
Denne frokosten var veldig god, og det var i alle fall mer enn nok mat. Jeg studerte ikke frokostkortet så alt for nøye før jeg krysset av og leverte det inn, men jeg kunne sikkert ha valgt å fått for eksempel brød i tillegg, men det var absolutt nok mat jeg fikk servert.
Ankomst på Heathrow
Vi tok oss noen runder før vi til slutt fikk landet på London Heathrow. Etter landing måtte vi vente litt med å gå av ettersom at noen kontrollører skulle sjekke noen dokumenter før vi slapp av flyet.
Vi skulle videre med SAS fra Heathrow, og bestemte oss derfor for å ikke avlegge et besøk i Virgin Atlantics Revivals Lounge, som er en lounge i ankomsthallen som tilbys reisende som kommer inn til London i Virgins Upper Class. Legg merke til at man ikke slipper inn i denne loungen ved å «bare» ha SkyTeam Elite Plus, her må man ha riktig status hos Virgin eller Delta, eller komme inn til LHR med business class hos ett av de to selskapene. Les mer om denne loungen på Virgin sine sider.
Vi gikk i stedet rett på transfer, og ble sittende en liten stund å vente på en transfer-buss som tok oss fra terminal 3 til terminal 2, der vi måtte gjennom passkontroll samt ny sikkerhetskontroll. Siden vi enda ikke hadde fått tak i boardingkort til SAS-reisen videre, var vi bekymret for denne passkontrollen, men vi slapp gjennom når vi viste frem SAS-appen med de videre reisene våre. Rett etter kontrollene stod det flere SAS-automater som lot oss sjekke inn på reisen videre, og da dukket også disse boardingkortene opp i SAS-appen. Etter dette tok vi oss en tur på den nyoppussede Lufthansa-loungen som SAS fremdeles har en avtale med.
Litt diverse
Badene var av relativt grei størrelse, og fremsto som rene og fine. Det var et bad på hver side fremme i Upper Class-kabinen, samt ett bake ved loungen på styrbord side. Badene fremme hadde også vindu, noe jeg syns kan være litt artig på dagflyvninger, men som jeg jo ikke fikk så mye glede av på denne turen.
I motsetning til hos SAS var ikke WiFi gratis hos Virgin, selv for Business-passasjerer. Skulle man ha full WiFi-tilgang hele turen måtte man ut med et sted mellom 200 og 300 kroner. Jeg vurderte først om jeg skulle ta meg råd til det, men de første timene av flyturen var det ikke mulig å logge seg på det i det hele tatt, så jeg tenkte jeg heller kunne spare meg de kronene.
Jeg så også at det helt fremme var en rekke klesskap hvor folk kunne få hengt opp jakkene sine for oppbevaring under flyturen. Vi ble aldri informert om denne muligheten, men dette har nok mest med at vi ikke hadde på oss jakker da vi boardet. Det er uansett en grei «feature» å vite om, og er noe jeg kun har sett hos Lufthansa i deres First Class-produkt tidligere.
Dette var også min første tur på en Airbus A350, og jeg må si at jeg fort ble glad i dette flyet. Denne flykroppen er primært sett laget av karbonfiber, noe som gjør at flyet kan trykksettes til et høyere trykk enn for eksempel A330. Dette gir en lavere «cabin altitude», noe som i praksis gjør at man ikke føler at man er like høyt oppe som i et fly med høyere «cabin altitude». Der en A330 typisk kan ha en cabin altitude på rundt 8 000 fot i marsjhøyde, vil en A350 kunne ha en cabin altitude på 5 500 fot. Dette var godt merkbart, og følte at jeg fikk mindre dotter i ørene, samt at jeg generelt følte meg bedre enn i et tradisjonelt aluminiumsfly.
Oppsummering
Fordeler:
+ Veldig bra vindusseter
+ God mat
+ Gjennomgående god service
+ Raskt og responsivt IFE-system med gode hodetelefoner
+ Fine bad
+ Lounge ombord
+ Behagelig flytype
+ Gratis setevalg på forhånd
+ Nyttige amenities
Ulemper:
– WiFi var utilgjengelig på starten av turen og var ikke gratis
– Ingen boardingkort i appen før avreise
– Setekontroller det var lett å komme borti uten å mene det
Karaktergivning (1-10):
Setet: 8
Mat og drikke ombord: 7
Service ombord: 9
Service på bakken: 7
Toaletter ombord: 8
Underholdning ombord: 8
Amenities ombord: 8
Valuta for poengene: 8
Total score: 8/10
Konklusjon
Et komfortabelt sete, en god seng, stort sett god mat, samt vennlig kabinpersonale bidro til å dekke alle de punktene man trenger på en langdistanseflyvning i business class. Når Virgin her i tillegg leverer bra på det lille ekstra i form av en lounge ombord samt skikkelige amenities, gjør det at dette må kunne betegnes som en veldig god opplevelse, med hint av elementer jeg forbinder med First Class. Undertegnede vil tørre å påstå at dette er en av de beste dealene for bruk av EuroBonus-poeng i SkyTeam akkurat nå, og vil varmt anbefale en tur i Virgin Atlantic Upper Class på deres A350-fly.
Litt bonusinformasjon:
Denne reisen var en del av en tur/retur-reise bestillt gjennom SAS som en SkyTeam Bonusreise. Vi var to personer og hadde business begge veier, så turen bestillte vi for 130 000 bonuspoeng og 1 stk Companion Ticket fra SAS Amex Elite.
Man ser av reiseruten under at det er fullt mulig å få til en SkyTeam bonusreise med ulike reiseklasser på veien, her vist ved at vi fløy SAS Go (økonomi) på LHR-OSL-AES.
Dette må man booke i to operasjoner, der man først får booket alle flightene som er tilgjengelige i Business, før man så legger til de flightene som er i økonomi som en ombooking etterpå. Man må da altså ut med et endringsgebyr på 150kr/pers for å få dette til.
SAS ønsker på sikt at slike tekniske begrensninger skal forsvinne, slik at man slipper slike omveier.
Det er heller ikke noe problem med Open Jaw i ene enden (i vårt tilfelle at vi hadde utreise fra TRD og hjemreise til AES), men dette må bestilles over telefon. Merk imidlertid at double open jaw (altså at man for eksempel reiste AES-CPH-JFK på utreise og så DFW-LHR-OSL-TRD på hjemreise) ikke er lov i en og samme bonusbestilling. Det er imidlertid lov til å reise hjem fra en annen flyplass som hører til den samme byen (altså en flyplass innen samme «metropolitan area»), som vi også benyttet oss av ved å reise inn til Dallas Fort Worth (DFW), men hjem fra Dallas Love Field (DAL).
Det kan være verdt å merke seg at man veldig ofte må søke rett fra f. eks. LHR og ikke fra f. eks. OSL for å finne bonustilgjengelighet med Virgin, og man ender ofte opp med å måtte fly economy på OSL-LHR selv om man flyr Business på for eksempel LHR-JFK, selv om det er ledige bonusseter i Plus på OSL-LHR. Hvorfor det er slik at man ofte må ha economy på feeder flighten for at den skal kunne kombineres med long haul-flighten er for oss uvisst.
For å få booket slike reiser må man i skrivende stund først booke reisen til/fra LHR, og så ringe inn og få lagt på OSL-LHR og/eller LHR-OSL, dersom disse må være i økonomi. Dersom alle flighter er i samme reiseklasse kan man få til å booke en hel reise strekning for strekning i én operasjon når reisen bestilles, men dette kan være avhengig av hvem man møter på når man ringer inn.
Det er altså når man skal blande reiseklasser at dette må gjøres i to operasjoner der man først bestiller reisen, og så gjør en ombooking for å få lagt på flighter i en lavere reiseklasse enn resten av reisen.
Det er også greit å merke seg at man må betale skyhøye skatter og avgifter dersom man bestiller en reise i Business Class som starter på LHR, pga noen egne regler som gjelder spesifikt for nettopp business- og first-class-reiser som starter fra LHR. Dette unngår man imidlertid dersom man legger på en feeder flight som for eksempel OSL-LHR, og man får da refundert mesteparten av de skattene man betalte når man bestillte med utreise fra LHR. Det er altså slik at dette er en skatt man kun betaler om man starter reiseruten fra LHR, og altså ikke dersom man bare mellomlander der.
Virgin Atlantic har på mange måter vært med på å bære lasset når det kommer til bonustilgjengelighet i SkyTeam for EuroBonus-medlemmer. Særlig mellom London (LHR) og New York (JFK) kan de ha mange avganger på en dag med ledige bonusseter tilgjengelig. Her kan man altså rett som det er velge mellom ulike flytyper, og det kan være greit å merke seg at de litt eldre 787- og A330-300-flyene er utstyrt med et noe merkelig oppsett i Upper Class som av mange regnes som litt utdatert. A330-900neo-flyene er utstyrt med en mye mer moderne kabin som ligner med på SAS sin, der en litt oppgradert plussversjon av de samme Thompson Vantage XL-setene som SAS har på sine widebodyfly benyttes. Hos Virgin får man blant annet dører som kan stenges helt igjen på hvert sete på A330-900neo-maskinene, og helt fremst i midten på disse flyene har man to ekstra store seter som kalles for «Retreat Suite», som kan reserveres som et setevalg mot et saftig gebyr.
På A350-maskinene til Virgin som er omtalt i denne testen har man bare dører som stenger delvis, og ingen tilsvarende retreat suite. A350 har enten «The Loft» eller «The Booth» som sine ombord-lounger, A330-900neo har alltid «The Loft», mens 787 og A330-300 har en bar ombord i stedet.
Altså, Virgin har disse fire Flytypene:
- Boeing 787
– Gammel setekonfigurasjon i Upper Class
– Bar ombord - Airbus A330-300
– Gammel setekonfigurasjon i Upper Class
– Bar ombord - Airbus A350-1000 (omtalt i denne testen)
– Nyere setekonfigurasjon i Upper Class
– «The Loft» eller «The Booth» lounge ombord avhengig av konfigurasjon - Airbus A330-900neo
– Nyeste setekonfigurasjon i Upper Class (ligner på SAS sin men med dører som kan lukkes helt)
– To fremste seter i midten kan reserveres mot et gebyr og er ekstra romslige, og kalles «The Retreat Suite»
– «The Loft» lounge ombord
Les mer om Virgins flyflåte på Virgins nettsider her.
Når det kommer til lounger på bakken, så har man tilgang til Virgin Atlantic Clubhouse dersom man Flyr i Virgin Atlantic Upper Class ut fra London Heathrow. Dersom man flyr i Virgin Atlantic Upper Class ut fra New York (JFK), Los Angeles (LAX) eller Boston Logan (BOS) (og snart Seattle (SEA)) har man i tillegg til de «vanlige» SkyTeam-loungene her tilgang til de eksklusive Delta One-loungene. Disse er ment til å konkurrere med United Polaris-loungene. Vi fikk ikke prøvd noen av disse på vår tur, men det anbefales absolutt å dra innom disse loungene dersom man flyr i Virgins Upper Class, eller i Business i en av de andre flyselskapene som også gir tilgang til disse loungene. SAS Business gir dessverre ikke tilgang til disse loungene i skrivende stund, men blant annet Business Class hos Delta, KLM og Air France gir tilgang til disse Delta One-loungene på de fleste av de oppramsede flyplassene.
