Foto: Jens Fisker

Velkommen til denne første delen av et reisebrev om et cruise over Atlanteren. Bli med ombord og se mer om hva man kan finne på ombord på et cruiseskip – når det ikke er mulig å gå i land så ofte. 

Skibet som jeg skal krydse Atlanten i. Foto: Jens Fisker
Skipet som jeg skal krysse Atlanteren med. Foto: Jens Fisker

Den første dagen ankom jeg til cruisehavnen i Barcelona kl 15.45. Der var boarding fra 15.30 til 17.00, og køene var lange, med mange sjekkpunkter for dokumenter, bagasje osv. Var om bord ca 17.15, og kastet håndbagasjen inn på lugaren, og gikk deretter i baren.

Jeg hadde kjøpt den billigste drikkepakken som inkluderer fatøl (som faktisk er Tuborg, selv om det står Carlsberg på glassene), husets vin, vanlige drinker som gin&tonic, rom&cola osv, men ikke margaritas, pina colada og den slags.

I baren var jeg omgitt av tyskere, sveitsere, italienere, og utover det var det veldig mange brasilianere og spanjoler ombord, men de hadde ikke innfunnet seg i baren enda.
Det festligste innslaget allerede innen vi hadde lagt fra kai, var en ca 1,60m høj, Diego Maradona-lignende herre sisst i 50 årene som løp rundt i matrostøy og drakk fatøl. Han var tross tøyet ikke en del av crewet, men spredte ikke desto mindre liv og røre med sin fremferd.
Gjennomsnittsalderen er veldig høy. Høyere end jeg hadde fryktet. Det er som å reise med pensjonistreiser. Flere passasjerer med rullator, krykker og/eller rullestol, og en enkelt med hvit stokk.
Kl 18.20 går jeg, etter to fatøl, opp til min lugar. Min koffert er ikke kommet. Jeg finner ut at jeg er i “first sitting”, hvilket betyr at jeg skal spise i første serveringsrunde. Åpenbart hver dag. Det er jeg ikke videre fornøyd med, men det kan vist ikke endres. Middag serveres da kl 18.30. Second sitting spiser kl 21.00.
Jeg går ned på dekk 3, hvor jeg skal spise.
Dørene til restaurant “Otto e Mezzo”, som jeg er blitt plassert i er ikke åpnet enda. Folk står i kø. Jeg utnytter ventetiden med å få enda en fatøl. Jeg har stått nok i kø i dag.
Mens jeg tidligere på dagen stod i kø til innsjekk osv, noterte jeg meg at mange av de eldre passasjerer så livstrøtte ut og tenkte for meg selv at det ikke ville være usannsynlig at de av naturlige årsaker døde 3-4 stykker underveis.
Det er for manges vedkommende utvilsomt deres siste feriereise. Jeg bemerker dog nå i baren at mange av de selvsamme mennesker med en fatøl eller en drink i hånden liver gevaldig opp, og umiddelbart virker ti år yngre!
Kom endelig inn i restauranten kl 1840. Det lot til at de fleste av dem i køen var der for at de ville endre deres spisetid.
Fikk et bord for meg selv. Menyen var temmelig omfattende. Seks retter, og tre fra hver kategori å velge mellom. Utover det var det tilleggs-muligheter hvis man ville betale litt ekstra. Jeg var dog ikke imponert.
Restauranten. Foto: Jens Fisker
Restauranten. Foto: Jens Fisker
Restauranten. Foto: Jens Fisker
Restauranten. Foto: Jens Fisker
Kedeligt og tørt brød. Foto: Jens Fisker
Kjedeligt og tørt brød. Foto: Jens Fisker

Brødet var tørt og kjedelig. Jeg mistenker at det var rundstykker som var til overs fra frokosten. Olivenoljen og balsamico var dog utmerket.

To bord bortenfor satt to norske par. Kelneren spurte meg om jeg også var norsk. Nei, svarte jeg: “Dansk”.

Han spurte om jeg heller ville ha en meny på tysk. Jeg irettesatte ham. Han unnskyldte. Litt senere fikk jeg to homoseksuelle brasilianere i 30 årene på min høyre side og to hollandske pensjonistpar på den andre siden. Homsene tok mange selfies. De ba også kelneren om å ta bilder av dem.

Den sicilianske hvitvinen, som var husets, var tam, men allikevel drikkbar.
De hollandske damene skulle ha hvitvin, den ene herren rødvin og den andre øl. De hadde en lang diskusjon om antipasti var en slags pastarett. Jeg var imponert over mine hollandsk-kunnskaper etter tre fatøl og det første glasset med hvitvin.
De aller fleste kelnerne er fra Filippinene men også noen fra Indonesia. Andre mannskaper er i stor grad fra Brasil og Spania, og i mindre grad fra andre land i Sør-Amerika og Asia. De fleste ledere er dog italienere.
Salaten, som ble servert til hovedretten, var overraskende god. Kanskje var det mest dressingen. Men hovedretten, fisk, smakte både av å være frosset, og som Esbjerg lukter. Jeg spiste to biter, og kvalte den dårlige smaken i hvitvin.
Profiteroles marinert i Grand Marnier var uten tvil kveldens høydepunkt. Kelneren sa også at den var meget populær. Bestilte et glass portvin. Det serverte de dog kun ute i baren. Jeg var skuffet. Fortet meg med å tømme tallerkenen.

Forlot restauranten kl 1950. Mett.

Kl. 19.55: tilbake på lugaren. Min koffert er kommet.
Karla, min maid fra Manila, kommer innom. Hun viser meg minibaren og forklarer litt. Hun er hjelpsom. Legger min telefon til opplading. Går i dusjen. Henger mit opp tøyet mitt. Går på kasino, i håp om at det er et pokerbord hvor jeg kan tømme Eldre Sakens medlemmer for en måneds pensjon…

Får et par øl til i baren. Går litt rundt i casinoet, men det er ikke så mange mennesker der.

Spiller litt “Fun 21”, som er en variant av Black Jack som umiddelbart virker til å ha bedre odds for spilleren. Godt nok skal dealer trekke på soft 17 (det vet jeg ikke om er en fordel eller ulempe), men spillerens 21 eller black jack slår alltid dealerens. Det er en vesentlig fordel. Nå, jeg må nok regne litt på det. Har dessverre ikke med meg blackjack-boken min.

Kl. 23.30 åpner pokerbordet. Jeg spiller mot Werner fra Stuttgart, en yngre sveitsisk fyr, som er på cruise med sine besteforedre, og tre brasilianere. Det burde være lett match, men især brasilianerne er “løse kanoner”, og litt for heldige. Jeg forlater bordet cirka i null, men skal nok få melket dem de neste dagene.

Jeg går ned i nattklubben som primært er fylt opp med brasilianske par. Men en Diego-lookalike er der også. Det viser seg at han er brasilianer.
Diego look-a-like. Foto: Jens Fisker
Diego look-a-like. Foto: Jens Fisker
Jeg går deretter og legger meg.
Følg med her på FinalCall.travel og les om flere opplevelser ombord på dette cruiset.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR