AERO MEXICOs langdistanseflåte består av 787-800 og 787-900. I business kommer førstnevnte i en 2-2-2 konfigurasjon, mens -900 kommer i en 1-2-1. Vi fikk brukt en CT, og byttet reservasjonen i økonomi med KLM til business med AM. Her er dommen.

Innsjekk og transitt

Innsjekkingen på OSL gikk raskt, en hyggelig ung mann forsøkte å finne seter til oss sammen, dog uten hell. Det var ikke mulig å booke seter, verken på SAS.no eller i app, og vi gjorde heller ingen andre forsøk som å sende mail til gull-linjen eller lignende. 7A og 8A var nære nok, tenkte vi – en flyreise med litt personlig «armslag» er jo også greit, for et par som reiser mye sammen. Første etappe var med SAS. SAS-loungen var behagelig, og flyet var ganske så fullt i begge klasser.

Ved ankomsten til AMS hadde vi nok av tid å slå i hjel før avreisen med AM kl 22.15. AMS er folksomt, men det er vanskelig å gå feil. Loungene er nummerert, og godt skiltet. Egentlig en litt fiffig detalj at loungene skiltes med nummer istedenfor navn – det blir litt mer anonymt og diskret, eller hva?

KLM har gjort store investeringer og oppgraderinger i loungene sine de siste årene, og lounge nummer 52, CROWN LOUNGE, er utenfor Schengenområdet og like ved siden av gaten til AeroMexico. Trolig en fast gate, for denne var bestemt og påtrykket boardingkortet vi fikk allerede ved innsjekk på OSL.

Førsteinntrykket av Crown Lounge: Litt strengt innsjekkingspersonale. Hadde de hatt for mange «snikinngangsforsøk» i dag, mon tro? Loungen kan ved første øyekast virke overveldende, den har to etasjer og det var rikelig med plass. I første etasje er det en buffet, ikke veldig mye å skryte av – og også her har veganmafiaen vært innom: det er mye grøntfôr og lite skikkelig mat. «Forbedringer» kalles det visstnok. I første etasje er det i loungen, for å si det rett frem, et beskjedent utvalg med mat og drikke. Det er litt svakere, eller kanskje med et nødskrik, på linje med SAS-loungene på OSL. Men i andre etasje var det en stor og lekker bar – så, her slår vi oss ned. Her koster imidlertid alt penger. Det vil si nesten alt, det som er gratis har du egentlig ikke lyst til å drikke, og det til priser som var tilnærmet likt en vanlig flyplassbar. Lite under 10-15 EUR per enhet.

Men heldigvis var sprudlende vann og øl gratis, og heeeerlige prå-se-co bobler.  («Why do they bother, Fawlty?» Hmmm. Majoren i Fawlty Towers kunne spurt KLM om det samme. Hvis de først skal ha noen gratis bobler, så finn en god crémant, en god cava eller noe …)

Uansett – KLM  velger å legge seg opptil de amerikanske loungene der skvipet er gratis, og de gode varene må det betales for. Dette er ikke en loungeanmeldelse, noen andre får si hva de mener om denne måten å tilby premiumpassasjerer mat & drikke. Det viktigste er kanskje å ha et stille og rolig sted å få sitte?

Boarding i Amsterdam

AM26 ble i dag operert av den syv år gamle XA-ADD, og pre-boarding ble såkalt dobbel-preboarding (jeg forstår virkelig ikke dette), hvor du først preboarder, før så gruppene slippes igjennom for igjen å måtte vente på broen før de slipper inn i flyet. Seriøst, hva sparer de på dette? Enlighten me, someone!

Så om bord. Litt spent. Men ikke egentlig veldig spent, for jeg har reist med AM’s 787 før – vel å merke innenriks fra Mexico til Cancun. Men langdistanse, business, det er jo noe helt annet, er det ikke?

Boardingkortet ble veldig avslappet forsøkt sjekket av en cabincrew da vi kom om bord, ingen «velkommen» eller noe sånt, og inne i businesskabinen var det ikke et eneste cabincrew å se. Jeg var veldig klar for å få av hengt av meg yttertøy og blazer – og det ble lettere sagt enn gjort. Jeg stusset virkelig over at det ikke var en eneste cabin crew i businesskabinen og ønsket passasjerene velkommen, tok i mot klær – hva blir det neste, ingen for-drink? Ti still, sa jeg til meg selv – det finnes større problemer i verden, det var vel mangelen på velsmakende bobler i KLM-Crownloungen som gjorde at jeg regelrett var champagnetørst og lettere irritabel. Hva om de heller bare serverte tequila? Blodtrykket steg.

Så la oss glemme boblene. 787-900 er som kjent da i en 1-2-1 konfigurasjon, alt ser veldig fint ut ved første øyekast. Masse plass å lagre ting og tang i. For en kortere person som meg (170) er det sjelden noe problem med for kort sengeplass, uansett var det her full flat bed, et lekkert animety kit, og i grevens stund kom det en cabincrew og tok fra meg alt yttertøyet. I kit’et var det tøfler – ikke de beste, men komfortable nok – ingen skopose, det fikk vi klare oss uten. Og så omsider kom det bobler, juice og vann.

Flyturen Amsterdam – Mexico City

På denne flyturen hadde jeg med eget headset, et JBL midt på treet i kvalitet og pris, og tenkte sammenlikne det med AM’s businessheadset. Kvaliteten var ganske lik, jeg sjekket filmutvalget – det var helt greit, langt bedre enn hos SAS, med serier som hadde fulle sesonger og ikke bare en og en episode (hvem fant på det, var det under et «forbedringsmøte»?). Filmene var for det meste amerikanske blockbusters, jeg tror de hadde absolutt alle filmer med Leonardo di Caprio. Er han en meksikansk wonderboy, som alle drømmer om?

Flyet tok av omtrent på rute, det skulle ikke ha så mye å si, til tross for ganske mye turbulens over atlanteren ville det lande over 1 time før tidtabell. Mer om konsekvensene av det senere.

SERVERING & SERVICE: Ikke Aero Mexico sterkeste side. Ingen menyer for verken mat eller drikke. Jeg valgte en brisketbeef, som var velsmakende nok. Champagnen var velsmakende, men rødvinen var kjipe greier. Dessert stod jeg høflig over. Det var ikke mulig å spore opp vinutvalget i ettertid, og skulle du havne på en AM-flight: Drikk øl.

Ringeklokken for service tror jeg er mest til pynt. Det kunne ta en halvtime før noen kom for å ta imot en bestilling, og så en ny halvtime med det du hadde bestilt av drikke. Skulle du være riktig alkoholtørst, så er det imidlertid ingen grunn til panikk. For på AeroMexico er det self-service av tequila, vodka og rom. Det var også en espressomaskin som av og til virket, og kalde mineralvann fra et barskap. Samt at det var et kjekt lite galley-område for passasjerne å strekke litt på føttene, uansett om man ikke ville utfordre skjebnen med tequila eller ikke.

Overfarten var preget av for mye turbulens for min del, og dermed ingen søvn.

Jeg spurte høflig om de kunne re opp sengen, men det var ingenting å forberede – ingen madrass, puter eller noe ekstra før sengetid. Savnet også lounge-wear som Lufthansa tilbyr på sine Mexico-flighter. På AMS hadde jeg imidlertid klart å finne en 2-pack med Calvin Klein t-skjorter til cirka 40 EUR, det var det rimeligste jeg klarte å oppdrive i en shoppingavdeling særdeles dominert av dyrere merkevarer.

Jeg er ikke overrasket, meg jeg hadde et håp. Sør-Amerikanske selskaper har ikke imponert meg før, snarere tvert om. Dette begynte å minne meg om å fly med Avianca. Flotte fly, flotte seter. Men det stopper der.

FROKOSTEN skulle «toppe», eller «bånne» det hele om du vil. Valget var «egg» eller «vafler». En liten optimisme tente seg, kunne det være en omelett som ventet? Amerikanske vafler var helt uaktuelt, og «egg» skulle vise seg å være industri-eggerøre plassert inne i en kakeliknende rund form (et forsøk på en quiche?)? Det var helt uspiselig. Virkelig helt uspiselig.

Ankomst

Flyet lander så på MEX – midt på natten – litt over klokken 02:25. Mexico City International er en ganske sliten flyplass. Den forrige presidenten utsatte på ubestemt tid oppgraderinger og utvidelser. (Ja, det var presidenten som parkerte presidentflyet, en 787, fordi han insisterte på å reise økonomi som vanlige folk.)

Noen forbedringer er det imidlertid blitt, slik som automatiske passkontroller. Og her, NB! NB! for deg som ikke har reist til Mexico før, ta godt vare på kvitteringen du får ved innreise til Mexico. Denne må du kunne presentere ved utreisen. Med mindre du har lyst til å bruke en times tid med det meksikanske immigrasjonsbyråkratiet, ta kopi av pass og billetter, fylle ut skjemaer og betale 400 kroner i gebyr. (Hvordan vet jeg dette?)

Men klokken 02.25 er det lett å ikke huske på alt …

Bakkemannskapet var denne natten blitt vaksinert for priority-tag-håndtering, ikke at det var så mange andre fly å ta av – likevel tok det sin tid, og denne gangen skulle alle passasjerer scanne bagasjen ved tollkontrollen (hvilket ikke er uvanligi Sør-Amerika).

Vel ute ble vi tilbudt en taxi til sentrum for 750 pesos. Ettersom UBER skulle ha 150 pesos for samme tur, var valget enkelt. (1 pesos = 0,6 kr)

Litt før klokken 4 var vi fremme i sentrum. Fordelen med nattlandingene til Aero Mexico er at det da er minimalt med trafikk inn til sentrum. Flyplassen ligger sentralt til, nærme sentrum, men det kan være svært mye trafikk.

Ulempen var at denne reisende, som til og med våger å kalle seg en frequent traveller, hadde «glemt» å booke et rom for natten – og hotellet, selv med sine 500 rom, hadde ikke et eneste værelse å tilby oss der vi kom i firetiden. Reisende nummer 1, godt utvilt etter å ha sovet hele flighten igjennom, den andre så stjerner og skjønte ikke helt at det kunne gå an å glemme at «early check-in» ikke er fra klokken 04.00, og at hoteller kan være fulle.

Det kom ingen bobler, ingen tequila eller en kald øl til trøst, der vi satt i resepsjonen som to store spørsmålstegn. Bare amerikansk «kaffe», og en resepsjonist som beroliget oss med at straks spaet åpnet, kunne vi ta badstue, dusje, bade og freshe oss opp.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here