Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Jobbtur til Bergen krever normalt sett leiebil, og denne turen var intet unntak. Sixt.no bød på en ok pris for en Ford Focus eller tilsvarende, men noen ganger får man et oppgraderingstilbud til en Volvo man ikke kan si nei til… 

På Flesland er det ganske greit å komme seg til leiebilskrankene, og man trenger ikke å gå utendørs for å komme til dem. Gå mot utgangen, men ta til venstre like før døra, og så er du inne i leiebilsenteret. Dessverre har flyplassen flyttet parkeringen av leiebilene under og bak Clarion-hotellet, noe som ikke akkurat er ideelt med det været Vestlandet stadig vekk kan by på. Leiebiler har dessverre så lenge jeg kan huske blitt stemoderlig behandlet på Bergen Lufthavn.

Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

I skranken til Sixt er det to morgenblide herrer, som kan by på et valg. Enten en liten oppgradering gratis, eller en oppgradering til Volvos toppmodell XC90 for 300 kroner. Valget er i grunnen ganske enkelt, og i dette tilfellet kunne jeg dessuten velge mellom sort og champagnefarget bil.

Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Volvo XC90 så dagens lys på Detroit-utstillingen i 2002 og dukket opp på markedet som årsmodell 2003. Bilen markerte seg raskt som en praktisk stor-SUV, med 7 seter og generelt mye plass (om enn ikke med de bakerste setene i bruk). Her hjemme på berget ble den for det meste solgt med D5-motoren som den gangen bød på 163 hk/340 NM, av avgiftsmessige årsaker. D5 fikk etterhvert 185 hk/400 NM, noe som hjalp mot opplevelsen av undermotorisert bil, og toppmotoren var en Yamaha-utviklet 4,4 liter V8 på 315 hk som ble introdusert i 2005. Modellen produseres faktisk fremdeles for det kinesiske markedet, under navnet XC Classic. Ved årsskiftet 2014/2015 kom dagens generasjon, og ble på veldig kort tid en stor suksess for svenskene.

Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

«Min» bil var en D5, som betyr en firesylindret dieselmotor på 225 hk / 470 NM, med 39.000 km på telleren. Førsteinntrykket er et overraskende elegant design på en temmelig stor SUV (4,95 meter lang), og den kjølige skandinaviske stilen fungerer meget bra både utvendig og innvendig. Utstyrsnivået på min bil var Inscription, noe som innebærer at det er svært lite man savner. Navi, LED-lys, skinninteriør, større stereo og elektrisk justering av nært sagt alt er bare noe av det som finnes her.

Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Ute på veien viser XC90 hvorfor den er en premiumbil. Alle ujevnheter forseres med pondus og tyngde, den veier tross alt over 2 tonn, og oppleves som behagelig. D5’eren gir også opplevelsen av et kraftoverskudd, 0-100 gjøres eksempelvis unna på 7,6 sek. Motoren går stille, oppleves som harmonisk, og passer inn i bilens karakter. Sittekomforten er også imponerende, men det forventer jo egentlig fra Volvo.

Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Fjæringen er slett ikke sportslig, men den store og tunge bilen kan presses overraskende langt i svingene, og ujevn veibane vipper den på ingen måte av pinnen. Understyring finnes det lite av, men styringen er også bilens svakeste punkt rent kjøremessig. Den elektriske servostyringen er for lett, og gir i praksis ingen tilbakemelding om hva forhjulene foretar seg. Den var såpass puslete at jeg måtte dobbeltsjekke om bilen stod på vinterdekk, men det gjorde den ikke. I en bil med denne prislappen, og når konkurrentene blant annet heter Range Rover Sport og BMW X5, så holder ikke styring som oppleves som ganske lik GMC Yukon XL.

Plassforholdene beskrives best som rikholdige, og Jeremy Clarksons ord om forrige generasjon gjelder fremdeles: «It has been designed by someone who have kids, not by someone who’ve read about them in a book». Her er det god plass til omfangsrike barneseter, og bagasjerommet på 695 liter (som 5-seter) svelger mye skrammel.

Bagasjerommet svelger 695 liter som 5-seter. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Bagasjerommet svelger 695 liter som 5-seter. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Førermiljøet er også verdt noen ord. Volvo har i stedet for den tradisjonelle startknappen laget en vribryter i midtkonsollen. Det er kun jåleri, men fungerer bra og blir dermed en artig detalj. Kvalitetsfølelsen er ikke overraskende løftet mange hakk fra forrige generasjon, og alt føles solid og gjennomarbeidet. Mesteparten av betjeningen sitter nå i skjermen, og det bidrar til et ryddig førermiljø. Imidlertid har dette noen ulemper, og det er at enkelte til krever tilvenning – en stor ulempe når man har den som leiebil en enkelt dag.

Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Leien kostet cirka 1300 kroner (normalpris for denne er ca. 2500 kr) for en dag med inntil 100 km kjørelengde, og ga 500 EuroBonus-poeng. Normalt sett ikke en bil man verken booker eller får tildelt når man reiser på reiseregning, så pluss i margen for godt tilbud.

Her får du vite alt du trenger om Sixt sitt lojalitetsprogram.

sixt-1

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here