Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Jeg har prøvd mange ganger å booke lav- eller nullutslippsbiler, uten særlig hell. Hos Avis i Trondheim ble en «Nissan Leaf» til en Audi A3 med bensinmotor, og hos Sixt i Stavanger ble samme elbil til taxi. Ikke spesielt imponerende at utleieselskapene ikke har kontroll på sin egen bilpark på flyplassene. Men så plutselig ut av det blå, etter å ha booket en «Ford Focus», så får jeg tildelt nøklene til en Volvo V60 D5 TwinEngine – en plugin-hybrid!

Avinors behandling av leiebilkunder har jeg dosert endel om tidligere, men Værnes er en av de bedre i Norge. Bilene står blant annet i det minste under tak… Det stod ingen foran meg i kø da jeg ankom Sixt sin skranke ute i leiebilbrakka, og damen kunne fortelle at de hadde oppgradert meg til en Volvo, uten å være mer spesifikk. Jeg klaget uansett ikke, og kastet bare et kort blikk på konvolutten med nøkkelen på vei ned til parkeringskjelleren og konstanterte at det var en V60.

Designet er ikke nytt, men fremstår som tidløst. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Designet er ikke nytt, men fremstår som tidløst. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Da jeg satt meg inn i bilen tenkte jeg ikke mer over at dette var noe annet enn en helt ordinær V60 som jeg har kjørt ved flere anledninger, helt til jeg oppdaget at motoren ikke startet. Lyset var på, men ingen hjemme på en måte. Etter en hel masse trykking på startknappen (må ha sett bra dumt ut for de andre som var nedi der) og blinking med lys slo det meg at dette kanskje ikke var en helt ordinær en likevel. Det at jeg plutselig så at det var et batterimeter i instrumentpanelet og etterpå at jeg fant ladekontakten på venstre forskjerm var gode hint, sammen med teksten «TwinEngine». Volvo delte ut nok subtile hint, men enkelte ganger er man bare for treig i oppfattelsen…

Ettersom leiebilparkeringer sjelden har ladestrøm tilgjengelig, så var heller ikke min bil ladet opp på forhånd, og batteriet hadde ikke mer støm enn til noen hundre meters kjøring på det tidspunktet. Derfor vil jeg i stor utstrekning bedømme den som en hybrid enn en plugin-hybrid.

Hyppig lading er en forutsetning for å få fullt utbytte av en plugin-hybrid. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Hyppig lading er en forutsetning for å få fullt utbytte av en plugin-hybrid. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Volvo V60 ble lansert som 2011-modell (levering fra høsten 2010) sammen med sedanen S60. Modellen erstattet S40/V50, og konkurrerer i klassen der man også finner biler som Mercedes C-klasse, Audi A4, BMW 3-serie, Alfa Romeo Giulia og Jaguar XE (de to sistnevnte selges kun som sedan). Volvo viste også en plugin-hybrid allerede på bilutstillingen i Geneve i mars 2011, og denne kom på markedet som 2013-modeller. V60 fikk også en facelift i 2014. V60 står på Ford EUCD-plattformen, hvilket den deler med blant annet Volvo XC60 og forrige generasjon Ford Mondeo.

Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

På plass bak rattet merker man fort at V60 har blitt en gammel modell. Selv om layout på dashbordet er logisk nok, er knappeveldet som har fulgt med siden S40 i 2004 ikke særlig moderne. Knappene er mange og små, og krever en god del tilvenning, selv for undertegnede som tidligere har eid en V50. Skjermen på toppen av midtkonsollen er liten, og grafikk er ikke akkurat siste skrik. I tillegg kan det nevnes at ryggekameraet i V60 er antakelig det dårligste jeg noengang har vært borte i. Vinkelen blir nemlig så feil at det ser ut som om du rygger på bilen ved siden av deg, selv om du er langt unna den. På toppen av det er ikke bildet veldig klart, selv om kameralinsa er helt ren. Dette er faktisk så dårlig at Volvo burde ha spart seg for å montere det i utgangspunktet, og å ta ekstra betalt for dette (det koster 7200,- ekstra) er på grensen til svindel. Ny V60 er forøvrig forventet i 2018.

Litt gammelmodig interiør preger V60. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Litt gammelmodig interiør preger V60. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Men det er slett ikke bare surmuling å spore når det gjelder V60. Volvo har satt inn et skinnratt som er tykt og veldig godt å holde i. Kvalitetsfølelsen oppleves som høy, og setene er som vanlig hos Volvo blant de aller beste. Plassen innvendig er helt på det jevne, men bagasjerommet er vesentlig mindre enn på andre V60’er pga. batteripakka. Oppgitt volum er stusselige 310 liter, og det er høyden hovedsakelig høyden som har fått lide. Bilen er også godt utstyrt, med det meste man forventer å finne i denne prisklassen.

Høyere gulv for å gi plass til batterier gir mindre bagasjeplass. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Høyere gulv for å gi plass til batterier gir mindre bagasjeplass. Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Ute på veien oppleves er V60 TwinEngine noe forskjellig fra vanlig V60, og årsaken ligger i ca. 250 kg økt vekt og at mesteparten av denne vekten ligger bak i bilen. 1949 kg er ganske mye for en bil på 4,63 meter, og det merkes. Den kjører med mye pondus og bra komfort, men sport kan du skyte en hvit pil etter. Understyringen er også tydeligere enn i andre V60’er, og kjøreopplevelsen er litt sedat. Det at det ligger såpass mye ekstra vekt helt bak i bilen gjør også at ESP får kjørt seg. Sjansen for å få en pendeleffekt i en kritisk situasjon (elgtest) er mye større pga. vekfordelingen. Støynivået er på det jevne med piggfrie vinterdekk, verken mer eller mindre.

Det vil si, inntil man setter hybridsystemet i Power, og tråkker gassen i bunn. Da brukes alle krefter til å gi maks fart, og da gjør bilen 0-100 på 7,9 sekunder.* Så rett frem så kan det i det minste gå unna. Men hybridsystemet er uansett verdt noen ord. Du har valget mellom «Pure», «Hybird» og nevnte «Power». Førstnevnte gjør at bilen går som ren elbil så lenge den har batteristrøm, hybrid gir seg selv. Og bilen starter alltid i nettopp hybrid, som oppleves som en fornuftig løsning. Bilen vil så lenge den har batteristrøm i stor grad foretrekke denne, slik at kortere turer kan gå mer eller mindre utslippsfritt. Rekkevidden på el er teoretisk ca. 50 km, som gjerne er tilstrekkelig for mye av den daglige kjøringen. I mitt tilfelle var ikke bilen ladet, så den oppførte seg påfallende likt som en seriehybrid (som f.eks. Toyota Prius). I Volvos tilfelle brukes også hybridsystemet til å gi bilen AWD. Dieselmotoren driver forhjulene og elmotoren bakhjulene.

Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Plugin-hybrider er veldig omdiskutert, men som vanlig handler dette om kjøremønster. Dersom man er flink til å lade bilen, så vil V60 kunne gi et ganske rimelig bilhold. Mye langkjøring gjør derimot at forbruket stiger voldsomt, og da vil det normalt sett være gunstigere forbruksmessig med en ordinær dieselbil. Jeg gjorde en forbruksmåling, men jeg fikk et resultat på 1,2l pr mil. Det finner jeg lite sannsynlig med kjøremønsteret jeg hadde, så det er mye mer trolig at bilen ikke har hatt helt full tank da jeg fikk den. Ikke en stor sak, men når vi kunder blir belastet solide summer når tanken ikke er helt full ved tilbakelevering, så burde Sixt ha dette under kontroll. Derfor blir det trekk i poeng for det.

Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø
Foto: Rolf A. H. Gjerdsjø

Leien kostet 989 kroner for en dag, og gir 500 EuroBonus-poeng. Sixt leverer ut ikke bare en oppgradering, men også en veldig interessant en. V60 er en typisk hverdagshelt, og vil kunne fungere veldig bra for mange norske bilkjøpere. Lite bagasjeplass og høy vekt med tilhørende kjøreegenskaper trekker ned.

*Bilen jeg kjørte var av den «gamle» typen, med dieselmotor på 163 hk og elmotor på 68 hk. I nyeste utgave yter den 220+70 hk, og har et totalt dreiemoment på 640 NM. Denne utgaven gjør 0-100 på 6,1 sekunder.

sixt-1

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here